I år var tredje gangen jeg syklet de 19 milene mellom Lillehammer og Oslo, og alle tre årene har det vært sesongens store mål. Alt annet enn kraftig forbedring av personlig rekord er nederlag. Målet var å bruke
mellom seks og seks og en halv time, og jeg må innrømme at jeg sitter med en veldig god følelse i magen etter å ha gjennomført på 6.29:30, etter vårens litt brokete helsetilstand og blandede resultater i
Telemark Tours og
Vestfold rundt. Men ting gikk bra, på grunn av medvind og Kloppa offroadklubb, og på tross av regn og en kranglete rygg.
Først litt kritikk til arrangøren: Når dere og NSB tilbyr sykkeltransport fra Oslo S til Lillehammer, ha med å opplyse om at sykkelen kanskje ikke er fremme før en halvtime etter at starten skulle gått? Det ødela planene våre, og gjorde at Lille Skien Sykkel ikke kunne sykle samlet ut fra start.
Men makan til hell i uhell. Vi havnet i samme startgruppe som
Kloppa offroadklubb, som dro avgårde i et tempo som etter min målestokk var ganske vanvittig. Til Hamar hadde vi en snittfart på 37 km/t, redusert til litt under 35 km/t ved Minnesund (Du veit du ligger i riktig gruppe når det kommer en fyr opp på siden av deg og spør «hvem er kapteinen deres?»). Det vil altså si at vi lå an til en sluttid på rundt fem og en halv time, og for min del uten å ligge foran og jobbe. Jeg lå heller bak og prøvde å la være å kjøre altfor ujevnt, noe som var til dels vanskelig, grunnet varierende evne til å holde følge, og andre i samme situasjon som meg. Så det ble mye rykk-og-napp-kjøring, og er det
ett forsett jeg har til neste år, er det å slutte med det tullet der. Det tar altfor mye krefter, skaper usikkerhet i feltet og fjerner mye av poenget med å ligge i et felt.
Så var det også felt-kjøringen som skulle gjøre at jeg til slutt måtte slippe dem. Det var ikke det at jeg
ikke kjente hardkjøret i beina, men korsryggen hadde større problemer med at jeg konstant måtte holde på bremsene for å ikke kjøre inn i bakhjulet til en av mine hjelpere. Ikke lenge etter Minnesund ble det for voldsomt å skulle takle både ryggen, beina og et tiltagende regnvær, og feltet dro fra meg. Det var langt lettere å motivere seg for å ligge på en benk på matstasjonen ved Eidsvoll Verk og strekke ryggen, enn å skulle holde farten oppe. Alt var i grunnen bare vondt og slitsomt.
Men jeg tok meg selv i nakken, merket medvinden, og ble innbitt av regnet. Tre ting var avgjørende for å få opp humøret igjen:
1 «Jeg gjør ikke dette fordi det skal være enkelt»
2 «Alle som kjører forbi meg nå, er folk jeg har kjørt forbi tidligere i dag» og
3 intens fokusering på å synge enkle sanger jeg blir glad av. Da fant jeg rytmen, og med et siste stopp og varm suppe på Kløfta, hadde jeg en positiv innstilling før de siste milene til Oslo.
Noe av det jeg synes er kulest med å sykle Lillehammer-Oslo, er å bli tatt igjen av ekspresslagene fra Trondheim-Oslo. Det
Rye SK, og nå også
Team Velo Club Zoncolan, gjør er så ekstremt at jeg har vanskelig å forstå det. Særlig når man tenker på at rytterne (i hvert fall i tilfellet Rye) er familiefedre med vanlige jobber som presterer på toppidretts-nivå. En stor gratulasjon til Zoncolan med rekordtid 12.51.04. Det skal blåse frisk medvind hele veien om den skal bli slått med det første.
Selv føler jeg at jeg har mer å gå på. Jeg syklet veldig rolig inn til Oslo, og var mildt sagt positivt overrasket da jeg så tiden min ved målpassering. Det betyr at jeg både nådde målet mitt, og at jeg kan gjøre det mye bedre neste år, med en bedre rygg, bedre gruppekjøring og bedre treningsgrunnlag. Det er fint å tenke på.
Målet for Lillehammer-Oslo 2010 er et sted mellom 5.30 og 6.00. Jeg gleder meg.
P.S. Årets styrkeprøve ble en stor begivenhet for det nyopprettede Lille Skien Sykkel. Alle på laget perset enten grundig, eller fullførte sitt første ritt med meget god stil. Gratulerer til oss!
