Klær jeg hadde på meg på Tourmalet i dag:
- ull-lue
- ulltrøye
- t-skjorte i bomull
- sykkelbukse (fra Floyd Landis sitt lag Phonak, desverre den eneste jeg hadde som var ren)
- sykkeltrøye med mye ull
- sykkelvindjakke
- allværsjakke (Kristian sin)
- lange bein (kjøpt for anledningen)
- lange sykkelhansker (kjøpt for anledningen)
- ullsokker
- vindtett skotrekk
- seks aviser (to på hvert lår, en på brystet og en i rumpa)
Og da holdt jeg såvidt varmen.
Turen startet 08.30, og det høljregnet fra første kilometer. Det i seg selv var ikke noe vi klagde over, da vi hadde visst om det været i en ukes tid.
Det vi derimot klagde mye over var at det ikke fantes sportsbutikker i nærheten som hadde pedalfester (såkalte cleats) til Martin. Så vi var desverre bare tre som tråkket opp til dagens målby i Tour de France.
Turen opp gikk mye bedre enn forventet for alle. På tross av at dette var den klart lengste og høyeste turen, var vi alle enige om at regnvær er å foretrekke fremfor 35 grader og stekende sol. I hvert fall når man skal sykle opp bratte fjell.
Vi var svært usikre på hvordan det skulle gå på toppen - ville vi komme helt frem? Ville vi få plass?
Først: Vi fikk ikke sykle helt frem. En del folk begynte å krangle med politiet, men vi la fra oss syklene i en skråning og gikk. Fire kilometer opp. På sykkelsko. Slitsomt. Og enda mer slitsomt ned igjen.
Plass fikk vi også, med perfekt utsikt til de 500 til 300 siste metrene før mål. I teorien. For selv om regnet avtok innimellom, var det myyyye tåke. I perioder så mye at vi ikke så veien 20 meter nedenfor knausen vi stod på.
Heldigvis fikk vi sett litt av Andy og Alberto sitt oppgjør, men etter at de hadde passert ble det så tett at vi kun klappet ut fra når andre klappet. Sarkozy så vi ikke, men noen franskmenn ved siden av oss bidro med Sarko-pantomime. Av det sarkastiske slaget.
Vi var på campingen og fikk dusjet ca 12 timer etter starten, vel vitende om at vi hadde fått med oss mer av det sportslige om vi hadde sittet i sofaen hjemme.
Og vi ville aldri byttet.
